Det tok litt tid før jeg åpnet denne siden.
Ikke fordi jeg ikke har hatt noe å skrive.
Snarere tvert imot.
Jeg har bare ikke visst hvor jeg skulle begynne.
Denne bloggen har alltid vært et sted hvor livet har fått komme ut mens det skjer. Ikke ferdig tenkt. Ikke pyntet. Bare sånn det er.
Og kanskje er det akkurat derfor det er vanskelig å starte igjen.
For livet er ikke like rett frem nå.
Det er fortsatt mye som er fint.
Men det er også mye som er stille.
Mye som ikke passer inn i de setningene jeg pleide å skrive.
Jeg har vært innom her flere ganger. Lest. Lukket igjen.
Tenkt at “jeg tar det senere”.
Men senere kommer sjelden av seg selv.
Så dette er ikke et innlegg med en plan.
Ikke en forklaring.
Ikke en oppsummering.
Bare en liten beskjed.
Jeg er her igjen.
Første innlegg på en evighet er på vei.
Det er lørdags formiddag, og jeg ligger på sofaen og slapper av. Madammen snakker om at lille Pelle burde få seg et lite hus utenfor. For tiden bor han inne, og det er ikke så bra på sikt. Hun viser meg litt bilder av forskjellige typer kaninbur som er for salg. Plutselig slår deg meg at vi kan spare mye penger på å gjøre dette selv. Samtidig får vi oss et prosjekt vi kan gjøre sammen.
JEG - EN BONUSFAR 